Thailandsprosjektet

Bakgrunn

Ut i fra ønsket om å engasjere de norske studentene i Australia om en felles sak, ble tanken om dette prosjektet født. Initiativtaker var studentprest i Australia, Knut Inge Bergem. Tanken var å dra i gang et prosjekt der vi kunne støtte mennesker som er i en vanskelig livssituasjon, samtidig som den faglige kompetansen blant studentene kunne kombineres med en holdning om å dele av vår overflod. Ønsket var å finne et prosjekt som kunne tale både til hodet og hjerte,- og finne sin form nettopp der. Det skulle også være av en slik karakter at alle kunne være med å støtte det - uavhengig av religion og livssyn - og det var derfor naturlig å lete etter et eksisterende arbeid som først og fremst hadde et humanitært aspekt. Det var også et poeng at det ikke skulle være tilknyttet en av de store organisasjonene, fordi vår konkrete innsats da ville være vanskelig å synliggjøre og spore.

Valget falt på BaanChivitMai (BCM), som betyr hjem med nytt liv. BCM er et barnehjem som ble startet opp av den svenske misjonæren Eva Olofsson (les brev fra henne her). BCM ligger i Chieng Rai, i Nord-Thailand, en by som er omgitt av fjell og jungel der det finnes mange avsidesliggende landsbyer. I disse landsbyene bor de fattige stammefolkene som ikke blir regnet som thailandske statsborgere. Det vil si at de er papirløse - de har ingen papirer på at de eksisterer. De har sine egne språk og kan verken lese eller snakke thai-språket. Dette vanskeliggjør muligheten til å bli thailandske statsborgere og de har derfor heller ikke rett til for eksempel skolegang og sykehjelp. Uten skolegang er sjansen liten for å få et forholdsvis bra betalt arbeid. Tidligere levde stammefolkene av opiumsdyrking, men etter at det ble forbudt har de hatt store problemer med å finne andre inntektsmuligheter. Resultatet har ofte blitt at barn har blitt solgt til bordeller eller at barna har reist “frivillig” for å skaffe penger til familien. replica rolex

Målgruppen for BCM er først og fremst barn som står i fare for å bli solgt til prostitusjon i Bangkok eller andre asiatiske storbyer. BCM prøver med sitt arbeid å forhindre at det skjer. De siste årene har aids-sykdommen økt voldsomt i omfang rundt Chieng Rai. BCM satser også på forebyggende arbeid i forhold til denne sykdommen, samt å hjelpe de aidssyke barna. En annen fare som er overhengende for barna er kidnapping. Hvert år forsvinner det et titalls barn. Noen av dem blir funnet igjen i prostitusjonsmiljøene i storbyene, noen kommer tilbake som aidssyke, men de aller fleste kommer aldri til rette igjen.

Alle barna har sin egen triste forhistorie,- en historie som ofte inneholder misbruk, sult, fattigdom, narkotika eller død i nærmeste familie. Særlig ille har det gått ut over de aidssyke barna. Der er gjerne foreldrene allerede døde av aids, og selv har de blitt utstøtt av slekt og landsby. De blir fredløse og utsatt for slag og skjellsord - i den tro at det skal få bukt med de onde åndene som de tror er skyld i sykdommen. Disse barna er mellom 3 og 11 år gamle. BCM gir alle barna et nytt liv. De får husly og mat, skolegang og yrkesopplæring, og viktigst av alt - omsorg og kjærlighet.

BCM startet opp i 1993, og har siden det bare økt i omfang. Dronning Sylvia i Sverige har gitt sin støtte til prosjektet og står dermed som en garantist for at dette er et seriøst og gjennomtenkt prosjekt. I desember 2001 dro Bergem og tre norske studenter til Chieng Rai for å få så mye bakgrunnsinformasjon som mulig, slik at det kunne bli laget en presentasjonpakke til alle de norske studentene i Australia ved semesterstart i 2002.

BaanChivitMai

BCM er en stiftelse som holder til i Chieng Rai. Styret består stort sett av Thaier, med Sombon Banyapruk som styreleder (han er også ordfører i Chieng Rai). BCM er delt opp i tre avdelinger. Alle ble startet opp av Eva Olofsson som fremdeles sitter i styret og er meget aktiv. BCM finansieres ved donasjoner og salg av produkter de lager på barnehjemmet. Det daglige ansvaret for avdelingene er gitt til thailandske ektepar, deriblant Tawai og Gai Sawapitak som var med å starte hele prosjektet. De tre ekteparene bor på og styrer hvert sitt barnehjem. Hovedsenteret heter Hua Doi og ligger nær byen Chieng Rai. Noen kilometer unna dette, ligger en avdeling for de Aids-syke barna som de har gitt navnet Eden. I tillegg er det et internat som heter Phayagong. Det ligger i fjellene, noen timers kjøring fra Chieng Rai. fake omega

Hua Doi

Her bor de fleste barna barna som er tilknyttet BCM. Hjemmet har vanligvis rundt 50 skolebarn og 20 unge tenåringsjenter. Alle barna går på en nærliggene skole. De barna som ikke drar hjem i feriene enten p.g.a. at de ikke har noe annet hjem eller fordi faren for at de blir solgt eller giftet bort er for stor, kan jobbe med å lage blomster og tjene litt ekstra. Tenåringsjentene jobber enten med å lage produkter for salg eller de jobber på et bakeri BCM har åpnet midt i Chieng Rai. Produktene de lager er silkeblomster, vesker og papirprodukter. Disse selges dels til besøkende på barnehjemmet og dels blir de sendt til Sverige for salg der. Bakeriet har Skandinaviske varer og sikter seg inn mot turister. Begge arbeidstilbudene gir jentene både yrkeserfaring og lønn. Jentene som jobber får i tillegg tilbud om kvelds - eller helgeskole. Hua Doi blir drevet av ekteparet Tawai og Gai Sawapitak. Tawai er fra Chieng Rai og kjenner området og menneskene der. Dette fører til at han får høre om barn som har det vanskelig og har muligheten til å gi dem et tilbud om å få komme til BCM. Han oppsøker familiene og forklarer dem hva han kan tilby barna.

Eden

Dette er avdelingen for de aids-syke barna. Det er kun barn som har utviklet sykdommen som bor her, ikke de som bare er hiv-infiserte. Eden har for tiden 11 barn. Ingen av dem er klar over sin dødelige sykdom. De var alle utstøtt fra både famile og landsby, og hadde vært overlatt til seg selv hvis de ikke hadde fått et tilbud om å få bo på Eden. De har frem til nylig ikke hatt tilbud om aidsmedisiner og hatt svært begrenset med smertestillende medikamenter. De har den siste tiden fått noe bedre tilbud til medisiner og kan dermed ta bort noe av de verste smertene barna har. Eden blir drevet at et thailandsk ektepar og to jenter som tidligere bodde på BCM.

Phayagong

Dette stedet er bygd som en vanlig hjem, med fire separate hus, i samme standard som nærliggende boliger. Hjemmet har nå 40 barn og drives av Somchat og Boanguen som er foreldrene til ei av jentene på Hua Doi. Barna som bor her har for lang skolevei til at det er mulig for dem å gå frem og tilbake mellom hjem og skole hver dag. Ved å bo på Phayagong har de fått en mulighet til skolegang, i og med at det finnes en skole i nærheten som tar i mot papirløse barn. Det største problemet her, og det første vi ville samle inn penger til, var transport. Veien fra byen hvor de kjøper mat og varer er lang og ufremkommelig for annet enn mopeder, gående og firehjulstrekkere. Frem til høsten 2002 brukte de en moped til å frakte det de trengte til hjemmet. Nå bruker de firehjulstrekkeren som de fikk i gave fra oss. Fra 2003 har vi finansiert hele driften av Phayagong, inkludert lønninger, mat og utstyr. I 2004 finansierte vi i tillegg hus nummer fire, slik at de kunne øke antall barn fra 30 til 40.

Mer informasjon og gjevnlige oppdateringer om Thailandsprosjektet finner du her.

Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet
Thailandsprosjektet